Hva gjør man når hun står med koffertene i gangen?

Det har blitt så fryktelig kaldt ute. Og jeg sitter i en leilighet i Stavanger med dagene som går forbi, ugjenkjennelig dager, av alt må tiden være det mest grusomme, hvordan den bare fortsetter å gå, hvor enn du vil den bare skal stoppe; Hvor skal den? Utenfor finnes tusen tegn av tidens gang, løv som faller, eller dråper som drypper, eller biler som står stille et helt år og ruster ned. Fra vinduet kan jeg så vidt se havnen, sjøen.
Hva gjør man om alt går galt? Om det ikke går slik man planla? Når hun stikker, når døren går igjen, hvis du sitter, plutselig, helt aleine i en leilighet i Stavanger? Skal man bare vente? Sitte og vente med de samme tankene om og om igjen. Vi møttes på videregående, kysset og sa vi skulle være sammen for alltid. Det var en varme i de dagene. Men du bestemmer deg for å reise. En dag. Bare sånn. Som å våkne fra en drøm. Du står med koffertene og tårer. Det er som en teknisk feil på kino, lydsporet bare kutter ut, og du ser bildene på en helt annen måte. Alt virker så tomt, og alt beveger seg så ugudelig sakte. Og du vet ikke. Hvor lenge skal du stå der? Når blir det normalt igjen? Når slutter det å gjøre vondt?

Far kommer på besøk på tirsdag. Han har med seg en pose kaffe som han setter på kjøkkenbenken, han ser inn i stuen, og plutselig ser jeg hvor rotete det er, hvor skittent.  Men han ser det ikke, eller hvis han gjør sier han ikke noe, i stedet setter han seg ned i sofaen. ”Hva sier legen?” Legen. Som om jeg hadde brukket et bein eller hadde en infeksjon. ”Jeg vet ikke. Vi bare snakker om ting. Om hva jeg føler og slik”.
”Mhm”, han plukker opp en ølboks fra under sofaen. ”Men du har det bra?”. ”Ja”, sier jeg, ”jeg har det bra”. Slik går det. Samtalen går alltid i stå. ”Du vet du kan alltid flytte hjem hos oss igjen, om…” Og da ser jeg det. Sokken som ligger under sofaen. Hennes sokk. Jeg sier jeg må på do, må komme meg ut av rommet. Jeg går inn på badet og skrur på vannet. Jeg står der, foran speilet, tårer som renner nedover ansiktet, jeg løftet hånden opp mot speilet og møter min egen hånd. Utenfor hører jeg far bevege seg rundt i leiligheten. Inn på soverommet. Ut på gangen. Inn på kjøkkenet. Åpner kjøleskapet. Jeg burde tilby han noe kaffe. Men jeg klarer ikke bevege meg. Og så slår det meg igjen. Hva om man bare ikke klarer bevege seg. Hva om man stivner i en stilling. Til slutt må noen bryte ned døren og løfte meg ut. Og jeg vil bare ligge der. Helt ubevegelig. Med øynene igjen. Jeg lukker øynene. Og det er ikke bare det at man ikke kan bevege seg, man vil ikke. Man vil bare stoppe. Om man konsentrerer seg hardt nok, kanskje man kan stoppe hjertet sitt. Jeg står helt stille, ubevegelig så lenge jeg kan, men plutselig hiver jeg etter luft. Noe vil leve. Jeg ser i speilet, ser snørr som har rent nedover ansiktet mitt og inn i munnen.  Jeg tørker det vekk. Låser opp døren og går ut. ”Far?” Han er ikke i stuen.