Kanskje du venter på noe. På at noen skal komme.
Kanskje du tror at hvis du bare forblir her, hvis du bare sitter her og venter lenge nok vil noen ringe på.             
Og noen ringer på. En mann med kort hår og et mykt vakkert ansikt. Han spør om Silje er hjemme, og du sier du ikke kjenner noen Silje, men at det kan være en av jentene som bor i kollektivet i underetasjen. Han unnskylder seg og skal snu seg når du spør, høyere enn  du hadde tenkt,  om han kanskje vil komme inn og spise noen vafler før han går ned. Han snur seg og for et øyeblikket ser det ut som han ikke vet hva han skal svare. Men så, jo, det kan han vel.
Du dekket en tallerken til han. Du heller røren i jernet og mens du ser ut vinduet, på snøen som dekker bakgården, spør du hva han heter. Mikael. Du prøver ut navnet og tenker at det sitter fint i munnen. Silje, er kanskje kjæresten din, spør du. Men nei, hun er bare en venninne. Bare en venninne. Hun heller i et glass appelsinjuice og beklager for at det er alt du har.
Han sier ikke noe, men nikker idet han løfter glasset. Og du vet ikke hva du skal si. Det er altfor stille i rommet. Du ønsker du hadde satt på radioen, men nå er det for seint. Har du bodd her lenge, spør han, og så, bor du alene? Du svarer, men ordene kommer knapt ut av munnen din. Stemmen din skjelver. Han smiler, men snur hodet, flau over hvordan  han gjør deg nervøs.
Pus vandrer inn og hopper i fanger på Mikael. Og plutselig smiler du, lykkeligere enn du har vært på lenge, og du lurer på om Mikael kommer til å bli her for alltid. Men døren i underetasjen slår seg igjen. Du løfter deg raskt og Pus hopper forvillet bortover gulvet. Du ser sjenert ned på den halvspiste vaffelen og sier du må gå. Og du tenker på alle tingene du må si, Ikke gå, Bli, Kan vi ikke gå på en kafé senere, Kommer du tilbake hit senere. Men i stedet sier du at det er greit. Og før du får tid til å vise han ut er han borte.
Uten å tenke skrur du på radioen. Mens den spiller trekker du ledningen ti vaffeljernet ut fra veggen og med bare føtter går du inn på soveværelset. Lyset er av, og lar det blir av mens du føler deg fram til sengen. Den er varm, fremdeles. Og du kler deg naken i mørket, stryker hånden over lakene før du senker deg nedi. Og du hører Mikael le i underetasjen. Du lukker øynene og tenker, Mikael. Mikael. Mikael.