Du forteller meg om å puste. Som om det var noe fremmed og helt nytt.
Pust naturlig, sier du, og hold tankene på hvert pust. Mens du snakker stryker du hånden din over pannen min. Jeg puster. Jeg klarer ikke se deg i øynene, jeg holder blikket mitt festet på taket. Bare hold tankene på pusten, sier du.
Jeg føler hvordan kroppen av seg selv slipper inn luft i lungene og sakte slipper den løs. Jeg puster inn parfymen din, kroppen din, jeg lukter inn deg.
Jeg vender hodet mitt, du sitter oppreist og jeg ser opp på deg.
Hva om jeg bare slutter å puste, sier jeg. Det gjør du ikke.
Idet øyeblikket, i det mørket, ser jeg deg forlate meg. Jeg ser deg pakke sakene dine. Jeg ser deg stå på om morgenen før meg, du snur deg ikke engang for å se på meg en siste gang før du går ut av rommet. Jeg hører dører som låses opp og låses igjen. Når du låser den siste døren vet jeg at jeg aldri vil forlate dette rommet. Jeg vil bli her, under hvit dyne og naken. Jeg prøver å høre etter fottrinn utenfor men jeg hører bare lyden av vinden som presser seg inn i den lille sidegaten vår leiligheten vår er.
Da vi først så hverandre, første gangen vi snakket sammen, det første kysset, den første natten sammen. Jeg var som et barn, så nysgjerrig, så leken. Ville se deg, hele deg. Undersøke hver krok av kroppen din. Og du la deg i sengen og lot meg snuse rundt kroppen din som en valp.
Men så hvordan jeg aldri tok ansvar, hvordan jeg hele tiden trenge bekreftelse og trøst. Du snudde hodet ditt når jeg kravlet opp til brystet ditt og la øret inn til hjertet ditt. Du jobbet lengre timer. Var seint ute med venner. Og sengen vokste sammen med deg, og du virket lengre og lengre vekke om nettene.
Du finner deg en ny seng. Du sier du har funnet deg en ny gutt.
Og selv om du sikkert ikke er i denne byen lengre, vandrer jeg ut om nettene og leter etter deg. Hva annet kan jeg gjøre? Og om dagene, om dagene ligger jeg her i lakenet som fremdeles lukter av deg, og venter. Venter på at du skal redde meg igjen.