Hvis jeg bare kan holde ut.
Hvis bare dagene kunne gå raskere.
Jeg ser ned i koppen. En liten dam av kaffe, med kaffegruten som små øyer i bunnen. Ute regner det og det skaper små rytmiske vibrasjoner på glasset. Kjøkkenet er kaldt, stabelen med tallerkener kaster lange skygger opp mot veggen når jeg åpner kjøleskapet; men jeg er ikke sulten, jeg lukker det igjen, orker ikke tanken på mat nå. Isteden plukker jeg en to bananer fra benken og stapper dem i lommen, de buler skeivt ut av anorakken. Kjøkkenet er malt av det kalde lyset utenfra, og alle vinduene på andre siden er mørke, eller, nei, vent, i en leilighet glimrer et svakt lys fra lengre inne. Jeg prøver å tenke hvem det kan være. Vinduet et midt i bygningen. En skygge beveger seg foran glasset som fra innsiden er polstret med blomster, porselensfigurer og gardiner med mønstre som nesten lekker ut på mursteinen. Men før de når meg forsvinner lyset fra leiligheten, og idet skyggen forsvinner forbi glasset siste gang har en enkel solstråle forvillet seg inn på kjøkkenbenken, den må ha vridd seg rundt blokkene oppe i Leedalsgaten og svevet inn her, jeg lar der fly rundt oppvasken og søppelet på egenhånd, og jeg lurer på om det ville vende tilbake til solen, eller forbli på dette stedet under kommodene eller bakerst i skapet.
Før jeg går ut åpner jeg døren til soverommet forsiktig, du ligger under en tykk vinterdyne, jeg prøver å høre etter pusten din men hjertet mitt slår for hardt til å høre. Jeg lukker døren og kysser den før jeg går ut.

Ute er gaten tom. Jeg kjenner regnet som faller på håret, og hører hvordan den sprettet av jakken. Hvis jeg bare kan komme meg til bussholdeplassen,  tenker jeg .

På jobb sitter de andre allerede og drikker kaffe og prater. Jeg kommer stille inn og setter meg ned to stoler unna Jonas. Marita løfter opp kaffekannen mot meg men jeg rister på hodet. Hvis jeg bare kan overleve fram til lunsj tenker jeg.  
Det er blitt slik i det siste. Må bare klare å komme meg til små mål. Klarer ikke tenke på noe større bilde. Men når jeg ikke er klar for det kommer det til meg, som små lynnedslag. Tankene om far som sitter alene hjemme. Jeg tenker på om han har stått opp. Om han sitter akkurat nå på kjøkkenet, alene, og drikker kaffe. Om han besøker mors grav, eller om han bare sitter inne, og ser ut det fargede glasset ut mot bakgården. Kanskje han går til vinduet når naboen kommer ut og skraper is fra frontruta, eller når posten kommer.
Eller hvordan du står opp en time etter jeg har reist. Går på kjøkkenet og kjefter til meg på avstand over lukten av røyk. Om koppen som står uvasket i vasken. Hvordan du finner medisinene dine på badet og svelger dem mens du ser inn i speilet og lurer på hvem som er der. Hvordan du reiser til sykehuset og venter i et hvitt rom på at navnet ditt skal bli ropt opp. At du skal ledes inn til en værelse meg små dokker meg åpne mager og tarmer som vrenger seg hit og dit, og forstørrelsesglass, og rad på rad med bøker. Kanskje du håper noen av de bøkene kan redde deg. Men når du møter legens blikk mister du alt håp.
Kanskje du ikke forteller meg det i det hele tatt. Du later som alt er OK.
Men du avlyser turen til London. Sier du plutselig ikke har lyst. Sier at jeg kanskje heller kunne reist med en kompis. Og jeg vil være for dum. For opptatt med meg selv til å se at noe er galt. Og dagene vil gå. Jeg vil stå opp, gå på arbeid, prøve å overleve fram til lunsj, så fram til slutten av dagen. Komme hjem til deg. Og jeg vil si noe som, Lov meg at du aldri forlater meg, og en enkel tåre vil falle ned på kinnet ditt. Og du svarer ikke. Bare reiser deg og går på badet, og du tenker, Om jeg bare kan overleve til i morgen.