Hva gjør man når hun står med koffertene i gangen?

Det har blitt så fryktelig kaldt ute. Og jeg sitter i en leilighet i Stavanger med dagene som går forbi, ugjenkjennelig dager, av alt må tiden være det mest grusomme, hvordan den bare fortsetter å gå, hvor enn du vil den bare skal stoppe; Hvor skal den? Utenfor finnes tusen tegn av tidens gang, løv som faller, eller dråper som drypper, eller biler som står stille et helt år og ruster ned. Fra vinduet kan jeg så vidt se havnen, sjøen.
Hva gjør man om alt går galt? Om det ikke går slik man planla? Når hun stikker, når døren går igjen, hvis du sitter, plutselig, helt aleine i en leilighet i Stavanger? Skal man bare vente? Sitte og vente med de samme tankene om og om igjen. Vi møttes på videregående, kysset og sa vi skulle være sammen for alltid. Det var en varme i de dagene. Men du bestemmer deg for å reise. En dag. Bare sånn. Som å våkne fra en drøm. Du står med koffertene og tårer. Det er som en teknisk feil på kino, lydsporet bare kutter ut, og du ser bildene på en helt annen måte. Alt virker så tomt, og alt beveger seg så ugudelig sakte. Og du vet ikke. Hvor lenge skal du stå der? Når blir det normalt igjen? Når slutter det å gjøre vondt?

Far kommer på besøk på tirsdag. Han har med seg en pose kaffe som han setter på kjøkkenbenken, han ser inn i stuen, og plutselig ser jeg hvor rotete det er, hvor skittent.  Men han ser det ikke, eller hvis han gjør sier han ikke noe, i stedet setter han seg ned i sofaen. ”Hva sier legen?” Legen. Som om jeg hadde brukket et bein eller hadde en infeksjon. ”Jeg vet ikke. Vi bare snakker om ting. Om hva jeg føler og slik”.
”Mhm”, han plukker opp en ølboks fra under sofaen. ”Men du har det bra?”. ”Ja”, sier jeg, ”jeg har det bra”. Slik går det. Samtalen går alltid i stå. ”Du vet du kan alltid flytte hjem hos oss igjen, om…” Og da ser jeg det. Sokken som ligger under sofaen. Hennes sokk. Jeg sier jeg må på do, må komme meg ut av rommet. Jeg går inn på badet og skrur på vannet. Jeg står der, foran speilet, tårer som renner nedover ansiktet, jeg løftet hånden opp mot speilet og møter min egen hånd. Utenfor hører jeg far bevege seg rundt i leiligheten. Inn på soverommet. Ut på gangen. Inn på kjøkkenet. Åpner kjøleskapet. Jeg burde tilby han noe kaffe. Men jeg klarer ikke bevege meg. Og så slår det meg igjen. Hva om man bare ikke klarer bevege seg. Hva om man stivner i en stilling. Til slutt må noen bryte ned døren og løfte meg ut. Og jeg vil bare ligge der. Helt ubevegelig. Med øynene igjen. Jeg lukker øynene. Og det er ikke bare det at man ikke kan bevege seg, man vil ikke. Man vil bare stoppe. Om man konsentrerer seg hardt nok, kanskje man kan stoppe hjertet sitt. Jeg står helt stille, ubevegelig så lenge jeg kan, men plutselig hiver jeg etter luft. Noe vil leve. Jeg ser i speilet, ser snørr som har rent nedover ansiktet mitt og inn i munnen.  Jeg tørker det vekk. Låser opp døren og går ut. ”Far?” Han er ikke i stuen.

Kanskje du venter på noe. På at noen skal komme.
Kanskje du tror at hvis du bare forblir her, hvis du bare sitter her og venter lenge nok vil noen ringe på.             
Og noen ringer på. En mann med kort hår og et mykt vakkert ansikt. Han spør om Silje er hjemme, og du sier du ikke kjenner noen Silje, men at det kan være en av jentene som bor i kollektivet i underetasjen. Han unnskylder seg og skal snu seg når du spør, høyere enn  du hadde tenkt,  om han kanskje vil komme inn og spise noen vafler før han går ned. Han snur seg og for et øyeblikket ser det ut som han ikke vet hva han skal svare. Men så, jo, det kan han vel.
Du dekket en tallerken til han. Du heller røren i jernet og mens du ser ut vinduet, på snøen som dekker bakgården, spør du hva han heter. Mikael. Du prøver ut navnet og tenker at det sitter fint i munnen. Silje, er kanskje kjæresten din, spør du. Men nei, hun er bare en venninne. Bare en venninne. Hun heller i et glass appelsinjuice og beklager for at det er alt du har.
Han sier ikke noe, men nikker idet han løfter glasset. Og du vet ikke hva du skal si. Det er altfor stille i rommet. Du ønsker du hadde satt på radioen, men nå er det for seint. Har du bodd her lenge, spør han, og så, bor du alene? Du svarer, men ordene kommer knapt ut av munnen din. Stemmen din skjelver. Han smiler, men snur hodet, flau over hvordan  han gjør deg nervøs.
Pus vandrer inn og hopper i fanger på Mikael. Og plutselig smiler du, lykkeligere enn du har vært på lenge, og du lurer på om Mikael kommer til å bli her for alltid. Men døren i underetasjen slår seg igjen. Du løfter deg raskt og Pus hopper forvillet bortover gulvet. Du ser sjenert ned på den halvspiste vaffelen og sier du må gå. Og du tenker på alle tingene du må si, Ikke gå, Bli, Kan vi ikke gå på en kafé senere, Kommer du tilbake hit senere. Men i stedet sier du at det er greit. Og før du får tid til å vise han ut er han borte.
Uten å tenke skrur du på radioen. Mens den spiller trekker du ledningen ti vaffeljernet ut fra veggen og med bare føtter går du inn på soveværelset. Lyset er av, og lar det blir av mens du føler deg fram til sengen. Den er varm, fremdeles. Og du kler deg naken i mørket, stryker hånden over lakene før du senker deg nedi. Og du hører Mikael le i underetasjen. Du lukker øynene og tenker, Mikael. Mikael. Mikael.

Hvis jeg bare kan holde ut.
Hvis bare dagene kunne gå raskere.
Jeg ser ned i koppen. En liten dam av kaffe, med kaffegruten som små øyer i bunnen. Ute regner det og det skaper små rytmiske vibrasjoner på glasset. Kjøkkenet er kaldt, stabelen med tallerkener kaster lange skygger opp mot veggen når jeg åpner kjøleskapet; men jeg er ikke sulten, jeg lukker det igjen, orker ikke tanken på mat nå. Isteden plukker jeg en to bananer fra benken og stapper dem i lommen, de buler skeivt ut av anorakken. Kjøkkenet er malt av det kalde lyset utenfra, og alle vinduene på andre siden er mørke, eller, nei, vent, i en leilighet glimrer et svakt lys fra lengre inne. Jeg prøver å tenke hvem det kan være. Vinduet et midt i bygningen. En skygge beveger seg foran glasset som fra innsiden er polstret med blomster, porselensfigurer og gardiner med mønstre som nesten lekker ut på mursteinen. Men før de når meg forsvinner lyset fra leiligheten, og idet skyggen forsvinner forbi glasset siste gang har en enkel solstråle forvillet seg inn på kjøkkenbenken, den må ha vridd seg rundt blokkene oppe i Leedalsgaten og svevet inn her, jeg lar der fly rundt oppvasken og søppelet på egenhånd, og jeg lurer på om det ville vende tilbake til solen, eller forbli på dette stedet under kommodene eller bakerst i skapet.
Før jeg går ut åpner jeg døren til soverommet forsiktig, du ligger under en tykk vinterdyne, jeg prøver å høre etter pusten din men hjertet mitt slår for hardt til å høre. Jeg lukker døren og kysser den før jeg går ut.

Ute er gaten tom. Jeg kjenner regnet som faller på håret, og hører hvordan den sprettet av jakken. Hvis jeg bare kan komme meg til bussholdeplassen,  tenker jeg .

På jobb sitter de andre allerede og drikker kaffe og prater. Jeg kommer stille inn og setter meg ned to stoler unna Jonas. Marita løfter opp kaffekannen mot meg men jeg rister på hodet. Hvis jeg bare kan overleve fram til lunsj tenker jeg.  
Det er blitt slik i det siste. Må bare klare å komme meg til små mål. Klarer ikke tenke på noe større bilde. Men når jeg ikke er klar for det kommer det til meg, som små lynnedslag. Tankene om far som sitter alene hjemme. Jeg tenker på om han har stått opp. Om han sitter akkurat nå på kjøkkenet, alene, og drikker kaffe. Om han besøker mors grav, eller om han bare sitter inne, og ser ut det fargede glasset ut mot bakgården. Kanskje han går til vinduet når naboen kommer ut og skraper is fra frontruta, eller når posten kommer.
Eller hvordan du står opp en time etter jeg har reist. Går på kjøkkenet og kjefter til meg på avstand over lukten av røyk. Om koppen som står uvasket i vasken. Hvordan du finner medisinene dine på badet og svelger dem mens du ser inn i speilet og lurer på hvem som er der. Hvordan du reiser til sykehuset og venter i et hvitt rom på at navnet ditt skal bli ropt opp. At du skal ledes inn til en værelse meg små dokker meg åpne mager og tarmer som vrenger seg hit og dit, og forstørrelsesglass, og rad på rad med bøker. Kanskje du håper noen av de bøkene kan redde deg. Men når du møter legens blikk mister du alt håp.
Kanskje du ikke forteller meg det i det hele tatt. Du later som alt er OK.
Men du avlyser turen til London. Sier du plutselig ikke har lyst. Sier at jeg kanskje heller kunne reist med en kompis. Og jeg vil være for dum. For opptatt med meg selv til å se at noe er galt. Og dagene vil gå. Jeg vil stå opp, gå på arbeid, prøve å overleve fram til lunsj, så fram til slutten av dagen. Komme hjem til deg. Og jeg vil si noe som, Lov meg at du aldri forlater meg, og en enkel tåre vil falle ned på kinnet ditt. Og du svarer ikke. Bare reiser deg og går på badet, og du tenker, Om jeg bare kan overleve til i morgen.

Du forteller meg om å puste. Som om det var noe fremmed og helt nytt.
Pust naturlig, sier du, og hold tankene på hvert pust. Mens du snakker stryker du hånden din over pannen min. Jeg puster. Jeg klarer ikke se deg i øynene, jeg holder blikket mitt festet på taket. Bare hold tankene på pusten, sier du.
Jeg føler hvordan kroppen av seg selv slipper inn luft i lungene og sakte slipper den løs. Jeg puster inn parfymen din, kroppen din, jeg lukter inn deg.
Jeg vender hodet mitt, du sitter oppreist og jeg ser opp på deg.
Hva om jeg bare slutter å puste, sier jeg. Det gjør du ikke.
Idet øyeblikket, i det mørket, ser jeg deg forlate meg. Jeg ser deg pakke sakene dine. Jeg ser deg stå på om morgenen før meg, du snur deg ikke engang for å se på meg en siste gang før du går ut av rommet. Jeg hører dører som låses opp og låses igjen. Når du låser den siste døren vet jeg at jeg aldri vil forlate dette rommet. Jeg vil bli her, under hvit dyne og naken. Jeg prøver å høre etter fottrinn utenfor men jeg hører bare lyden av vinden som presser seg inn i den lille sidegaten vår leiligheten vår er.
Da vi først så hverandre, første gangen vi snakket sammen, det første kysset, den første natten sammen. Jeg var som et barn, så nysgjerrig, så leken. Ville se deg, hele deg. Undersøke hver krok av kroppen din. Og du la deg i sengen og lot meg snuse rundt kroppen din som en valp.
Men så hvordan jeg aldri tok ansvar, hvordan jeg hele tiden trenge bekreftelse og trøst. Du snudde hodet ditt når jeg kravlet opp til brystet ditt og la øret inn til hjertet ditt. Du jobbet lengre timer. Var seint ute med venner. Og sengen vokste sammen med deg, og du virket lengre og lengre vekke om nettene.
Du finner deg en ny seng. Du sier du har funnet deg en ny gutt.
Og selv om du sikkert ikke er i denne byen lengre, vandrer jeg ut om nettene og leter etter deg. Hva annet kan jeg gjøre? Og om dagene, om dagene ligger jeg her i lakenet som fremdeles lukter av deg, og venter. Venter på at du skal redde meg igjen.

de siste dagene hvor du pakker sammen et helt liv i en liten eske fra IKEA
sporer en finger langs møbler   lytter til veggen   & kjenner kulden fra tapet, gips, tre og støv suge inn på øret ditt   du lytter til kulden  de siste lydene    fireogtjue trapppetrinn  åttiåtte skritt  fem mil  og fire raske sprintløp til imorgen

 

& ikke alle de andre    bare ditt smil på puten  
sakte & seigt kyss som trekker sammen blodet
& noen ganger når jeg satt & leste avisen ville du sette deg i fanget mitt
en lek vi lekte    & jeg som lot som jeg ikke ville ha deg der  dytter deg vekk men du kryper tilbake til meg

hvordan morgensolen fargelegger veggen
& den kaster meg ut mot havet eller togstasjonen
hvor noen venter på noen
hvor noen elsker noen
jeg husker hvordan du gråt da toget dro deg sakte vekk fra meg men i dag er det jeg som gråter & ingen tog drar meg vekk fra deg

noen ganger når jeg sover lener du deg over meg & hvisker i øret mitt du hvisker om framtid & fortid men aller best er når du hvisker om nåtiden det som skjer  det er spesielt når du hvisker om akkurat nå at stemmen din blir spak og myk som ei lita jente   du er nesten redd sier du mellom ordene  da er det jeg som lener meg mot deg  og gir deg trøst  og slik ligger vi i flere år  myke byggesteiner av dun  og smaken av deg er nok for at jeg aldri vil forlate nå.

I

noe har begynt.
jeg våkner. naken. dagen begynt. jeg er på mars.
fragmenter av natten glir over i dagen kaffen
begynt & blodet som flyter utover
blør inn i dagen.
og vidunder og mirakler som suser & svever, lever i minner, tanker, hvor
er varmen?
la dette, la disse, begynne sakte & ta deg over som en varm og brutal elsker.
du tillater dine rom å bli fylt av drittsekker og svin, mens min tunge
kald på taket, forblir forlatt, forgjeves, forgjeves.

og hvilke mirakler kan vi forvente oss i dag.

mørket spiller puss,
saksofon av sol, rommer ingenting, & der i horisonten
en ensom pike
men på mars skal grå tapet penetrere rosa årer, ta meg over, ta meg over.
jeg er overlatt til
ingenting. &
ut av det kommer dagene.
dagene kommer, brutale, fart stadig økende, varme stigende, ord forblir meg,
jeg spiller ingen instrumenter, til rytmen av deg.